Skauerøya

Nåtiden møter fortiden på en liten øy utenfor Lillesand

Jeg har nettopp gått en times tur på øya “mi” med kamera i hånda og tanker som vandrer bakover i tid. Mens jeg filmer de glattskurte svabergene og de mosegrodde steingjerdene, tenker jeg på hvor forskjellig dette stedet må ha vært for bare hundre år siden.

I dag er jeg eneste fastboende på Skauerøya. Ingen gatelys, så om vinteren er det bekmørkt her – jeg går tur med hodelykt eller midt på lyse dagen. Ingen bro, så jeg må ta min egen lille båt over fjorden i all slags vær. Stillheten er total, bortsett fra vinden og bølgene. Men fra påske til september kan jeg treffe båtturister på stien. Lillesandsfolk kommer hit for å bade, fiske og nyte skjærgårdslivet. I juli kan det være ganske tett mellom båtene i Hestholmbukta

Men livet var så annerledes før.

Da øya var full av liv

Sist det bodde folk her var på 70-tallet, men spor etter folk som har hatt sitt liv her gjennom århundrer overalt. Steingjerder deler opp landskapet som levende historie – grenser som markerte dyrkbare teiger, beitemarker, ansvarsområder. Hver stein ble lagt av hender som kjente meningen med arbeid på en helt annen måte enn vi gjør i dag.

I 1801 bodde familien Simonsen på Hestholmen, den sørlige delen av øya. Før det hadde de bodd på Justøya. Christian Simonsen var styrmann under napoleonskrigene og måtte i 1808 ta seg hjem fra Livorno i Italia sammen med kaptein Herlof Herlofsen fra Arendal – dengang skipene ble stengt inne av britene og sjømenn måtte ta landeveien hjem. Tenk så dramatisk det livet var!

Arbeidshendens sannhet

For hundre år siden hadde familiene her ute 8-12 unger. De klarte seg med egg, kjøtt, melk og ull fra egne dyr, poteter fra egne åkrer, og fisk fra havet. De stoppet sokker og hadde ikke ti par sko. Jeg kan se for meg hvordan arbeidshendene deres så ut – grove og fulle av træl og arr. Hender som melket kua og holdt fast rundt årene når de rodde ut for å trekke tunge hummerteiner.

I dag går jeg tur for trening og naturopplevelse. De gikk for å sjekke sauene, hente ved, eller ro til Lillesand for å selge fisk. Samme stier, samme landskap – helt forskjellige liv.

Hummer som gull og eksotiske trær

Det var ikke bare et isolert bondekår her ute. På begynnelsen av 1800-tallet satte Hans Nielsen Hauge opp saltkokeri på naboholmen Saltholmen. Under Napoleonskrigene og den britiske blokaden ble han midlertidig løslatt fra fengselet for å hjelpe landet med saltproduksjon. Fra min øy kunne de se røyken fra saltkokeriet, høre aktiviteten.

For fiskerne var hummer som gull. De byttet hummer mot forskjellige varer fra seilskutene som la til. Kanskje kaffe, sukker, salt eller redskaper de trengte. Hummeren var øyas egen valuta.

Selv i dag kan jeg se spor etter noen som elsket planter og trær. Her vokser treslag som ikke hører hjemme naturlig på en skjærgårdsøy – Falkenberg plantet eksotiske arter. Jeg går forbi trær og busker som vitner om at noen en gang tenkte langsiktig, planla for fremtiden, ville skape noe vakkert som skulle vare.Bøkeskogen er særlig magisk når den første snøen faller og når de lysegrønne bladene spirer om våren.

Tidsvitner er viktige

Mens jeg går mellom de gamle steingjerdene, tenker jeg på hvor gjerne jeg skulle snakket med et tidsvitne. Noen som kunne fortalt hva de snakket om rundt middagsbordet, hvordan de samlet seg foran peisen om kvelden i gløden fra stearinlys og oljelamper,,hvordan det føltes å våkne til lyden av bølger og måker om morgen, uten alarm, uten telefon og uten stress og mas som preger våre liv.

Tidsvitner er viktige, for det heter jo at om hundre år er alt glemt. Slik Erna Solberg håpet på i forbindelse med pandemien og nedstengningen. (Hun fikk 60 år, så jeg har et lite håp.) Men her på øya lever historien videre i steinene, i stiene, i landskapet selv.

Fra overlevelse til opplevelse

For hundre år siden handlet øylivet om overlevelse – få nok mat, holde varmen, tjene litt penger på fisk eller ull. I dag handler mitt øyliv om opplevelse – stillheten, friheten, nærheten til naturen. Båtturistene kommer for å oppleve det "autentiske" skjærgårdslivet når de fortøyer til bryggene som står klare til å ta imot dem, uten å tenke på at autensiteten var hardt arbeid og trang økonomi.

Men kanskje er det ikke så galt? Kanskje er min måte å leve på øya bare neste kapittel i samme historie. Jeg lever fremdeles av det havet gir – bare på en annen måte. Jeg kjenner været like godt som de som bodde her før. Jeg respekterer stillheten og forstår isolasjonen.

Forskjellen er at jeg har valgt det. De hadde ikke så mange alternativer.

Hundre år fremover

Mens mobiltelefonen fanger dagens lys over øya, undrer jeg meg på om noen om hundre år vil undre seg over måten jeg lever på her nå. Vil de synes det var romantisk? Enkelt? Eller bare rart?

Jeg håper steingjerdene fremdeles vil være her, utsikten over til Lillesand havn vil fortsatt være den samme, og havet vil fortsatt synge sine gamle sanger.

Men hvem som lytter, og hvorfor de lytter – det forandrer seg.

Jeg er takknemlig for å være ett av leddene i denne øyas lange historie. Fra de som slet for å overleve, til meg som har valgt å leve enkelt. Vi er alle forbundet av samme lengsel etter noe ekte, noe rolig, noe som minner oss på hvem vi egentlig er når alt det unødvendige er strippet vekk.