Poteter

Potetglede – fra tolv til mange

Det begynte med tolv poteter. En håndfull håp, lagt i jorden i mai, dekket med tang og tro. To rekker, ikke store – men likevel fulle av løfter.

Gjennom sommeren har jeg fulgt dem. Sett det friske grønne potetriset vokse seg høyere og høyere. I fjor var det nytt for meg å sette poteter, i år har jeg tatt med meg de erfaringene og vet mer om hva jeg kan forvente. Det ligger en ro i det langsomme – det som ikke krever skjerm eller bekreftelse. Mens hendene mine jobbet i jorden, jobbet jorden med meg. Visste du at en teskje jord inneholder mange millioner mikroorganismer – et helt univers av bakterier og sopp som ikke bare nærer plantene, men også styrker mitt eget immunforsvar bare ved kontakt.

På lik linje med at jeg går barbeint og jorder så mye jeg kan liker jeg å ha fingrene i den svarte molden som mormor kalte den. Forskning viser at jordkontakt reduserer stress, bedrer humøret og bygger opp kroppens naturlige forsvar. Kanskje det er derfor jeg føler meg så rolig når jeg graver og planter – kroppen min vet noe jeg ikke helt forstår.

Nå, i august, begynner jeg å høste. Jeg graver med hendene, forsiktig – og der, under tangen og jorden, ligger de: Runde, vakre, gyllenbrune poteter. Noen små, noen større – alle like ekte.

Én potet har gitt meg ti, tolv, kanskje flere. Og med tolv settepoteter har jeg nå et lite fjell av potetlykke.

Det er noe eget med å dyrke sin egen mat. Du legger noe i jorden, venter – og det kommer tilbake til deg som magi.

Det er kanskje bare poteter. Men for meg er det også: – en påminnelse om rytme – et lite stykke selvberging – en stor porsjon takknemlighet – og en gratis dose naturens egen medisin

Neste år vil jeg gjøre det igjen. Nå nyter jeg smaken av noe jeg selv har ventet på – og den gode følelsen av å spille på lag med Gud. Naturens kretsløp er et under og vi må ikke falle for fristelsen å tro at vi må redde naturen fra seg selv. Det vi må er å heie på bonden, for uten bonden har vi ikke mat på bordet!