Med ryggen mot verden

Lørdagmorgen klokken åtte.

Helt vindstille. Ikke et menneske, ikke en motor, ikke engang en måke som maser. Bare meg, havet – og robåten med det norske flagget blafrende svakt i akterenden.

Jeg ror. Med ryggen mot kursen og blikket vendt mot der jeg var. Det er noe vakkert med å se tilbake mens man likevel beveger seg fremover. Som om båten vet veien, og alt jeg trenger å gjøre er å holde rytmen. Årene er tunge og trofaste. De hviler i åregaflene med den mest beroligende lyden jeg vet om – en slags meditativ rytmisk knirk. Som et gammelt urverk som tikker i takt med pulsen.

Det klare vannet avslører bølgende tang og langt ålegress under kjølen. Grønne, levende gardiner som danser for meg alene.

Jeg forsøkte å filme. Det gikk ikke. Da driver jeg med strømmen. Jeg forsøkte å ro med én åre. Da gikk det rundt og rundt – som livet gjør når man mister balansen. Å ro krever to. To årer, to hender, to krefter som jobber sammen mot et felles mål. Akkurat som så mye annet her i livet.

Etter én hel time mellom holmer og skjær og gjennom trange sund, hadde jeg fire vannblemmer. De svir litt fortsatt, men de minner meg på at jeg har brukt kroppen, tatt meg frem for egen maskin. Ingen skjerm, ingen støy, bare ren tilstedeværelse.

Og så er det å skode, da. Ja, det er ekte sørlandsk. Å ro med ansiktet mot retningen. Det krever teknikk og styring, men gir deg full kontroll og utsikt over dit du skal. Noen ganger er det fint å skode. Å vite hvor man ror, se målet tydelig foran seg. Men det er også noe dypt i å roe med ryggen mot fremtiden og stole på at du kommer dit du skal – ett tak av gangen.