Kjønnskløft – eller bare forskjellig skapt?

Refleksjoner fra ei dame på 63 som har levd med “likestillingskampen” hele livet

Jeg har levd i 63 år. Hele livet har jeg hørt at det er synd på oss kvinner – at vi tjener mindre, eier mindre, og at verden må endres for at vi skal “ta igjen mennene”. Det er laget rapporter, kampanjer, demonstrasjoner og lover – alt for å lukke det som nå kalles “gender gap”, altså kjønnsforskjellene i samfunnet.

Men jo eldre jeg blir, jo mer tenker jeg:
Er det egentlig en kløft vi må tette – eller blir vi lurt…

Tall og tabeller uten hjerte

World Economic Forum (WEF) kommer hvert år med sin “Gender Gap Report”. Der rangeres alle land etter hvor godt de klarer å utjevne forskjeller mellom menn og kvinner innen utdanning, økonomi, helse og politikk.

Det høres kanskje fint ut. Men problemet er at disse rapportene måler bare det som kan telles, ikke det som virkelig teller.

De teller hvem som har høy inntekt – men ikke hvem som velger tid med barn fremfor overtidsbetalt stress.
De teller hvor mange kvinner som sitter i styrer – men ikke hvor mange som har valgt et liv i ro, omsorg og tilstedeværelse.
De teller makt – men glemmer verdien av nærhet, trygghet og forskjellighet.

Når det passer dem: to kjønn. Når det passer dem: mange.

En ting som er verdt å merke seg, er hvordan World Economic Forum opererer med to helt forskjellige kjønnsperspektiver – samtidig.

I rapportene sine, som Gender Gap Report, baserer de seg på data fra nasjoner som måler etter biologisk kjønn: mann og kvinne. Altså to kjønn. Det gjør det mulig å lage grafer, rangeringer og tallbaserte sammenligninger. Her finnes ikke noe rom for flytende identiteter – bare M og F.

Men i sine uttalelser, kampanjer og panelsamtaler fronter WEF samtidig et helt annet syn: Et syn der kjønn er et spekter, en opplevelse, en sosial konstruksjon – og der begreper som «ikke-binær», «gender fluid» og «queer» har sin naturlige plass i likestillingsarbeidet.

De måler kjønn som to – men forkynner kjønn som mange.
Det ene gir dem statistikk. Det andre gir dem ideologisk prestisje.

For meg fremstår dette som en form for dobbeltkommunikasjon:

Når to kjønn gir mening for måling – brukes det.
Når mange kjønn gir mening for narrativet – brukes det.

Jeg mener det trengs mot og klarhet i en tid som denne – og jeg velger å holde fast ved det som er sant, fast og livsnært: To kjønn. Mann og kvinne. Skapt i Guds bilde -forskjellige, men med samme verdi.

Vi er jo forskjellige. Biologisk, fysisk, følelsesmessig og i prioriteringer. Jeg har aldri ønsket å gjøre alt menn gjør. Men jeg har blitt lurt i mange år nå.

Mange kvinner velger annerledes – ikke fordi de er svake, men fordi de vil noe annet. Å bli mor, å være tilgjengelig, å jobbe deltid i perioder – det er ikke et tap. Det er et valg. Et klokt og modent valg mange ganger.

Og det må være lov å velge uten å bli redusert til et “problem i statistikken”.

"Likestilling" betyr ofte likhet – ikke frihet

Det snakkes varmt om at vi skal ha lik lønn for likt arbeid. Men vi gjør jo sjelden nøyaktig likt arbeid. En kvinne og en mann kan ha samme stillingstittel – men helt forskjellige behov, belastninger og livssituasjoner.

Kanskje vi heller skal snakke om verdi enn millimeterrettferdighet?

Jeg trenger ikke bli lik mannen for å være verdifull. Jeg trenger å få lov til å gjøre det jeg trives med – som kvinne.

Jeg har vært gjennom hele denne likestillingsreisen.

Jeg har fått stemme, arbeid, frihet og rettigheter – og jeg er takknemlig. Men nå ser jeg hvordan kampen har skiftet retning. Det handler ikke lenger om frihet til å være kvinne – men om press til å leve som menn. Kjernefamilien er i full oppløsning, den er ikke lenger verdifull.

Og når til og med begrepet "kvinne" blir flytende, diskutert og nedtonet, da skjønner jeg at det vi har kjempet for står i fare for å gå i oppløsning. Alle disse menn og kvinner i WEF som tror de kan bestemme over deg og meg, glemmer visst at det de har til felles er å komme fra en far og en mor!

Så, hva vil jeg si til slutt?

At det finnes forskjeller. Store, vakre, viktige forskjeller.
At kvinner og menn ikke er like – og heller aldri var ment å være det.
At det ikke er en kløft vi må tette, men en respekt vi må gjenreise.

“Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.”

– 1. Mosebok 1,27