Himmel eller helvete?

Jeg har vært i begravelse i dag.

Det gjør noe med en, særlig når den som døde var flere år yngre enn meg. Han skulle jo hatt mange år igjen. Barna skulle hatt faren sin mye lenger.

Å sitte stille i kirken, uten mobil, uten prat – sammen med mange andre – er en underlig og nesten hellig følelse. Tankene mine gikk automatisk til himmelen. Jeg takket Gud, vår Far i Himmelen, for at jeg lever og er frisk. Og så begynte jeg å gruble. Hva tenker alle de andre på nå?

I begravelser snakkes det bare om himmelen. Helvete nevnes aldri. Og det skjønner jeg – ingen vil jo dit.

Men det er nettopp det som gjør det så viktig å snakke om.
Hvis det finnes en himmel, finnes det også et helvete.
Lys og mørke. Sannhet og løgn. Godt og ondt. Det ene eksisterer ikke uten det andre. Tror du på Djevelen, finnes Gud. Tror du på Gud, så finnes også motstanderen.

Det er snart tre år siden jeg åpnet hjertedøren og slapp Jesus inn. Han hadde banket lenge, men jeg forsto ikke at Han er så høflig. Han slår ikke inn døren – for Han har skapt oss med fri vilje.
Vi må velge å åpne.

Jeg åpnet. Og siden da har jeg kjent meg velsignet – og veldig glad.

Disse årene har vært fulle av spørsmål, og mange av svarene har jeg funnet i Bibelen. Før ble jeg nesten irritert når folk kom med bibelvers som svar på noe. Nå leter jeg etter dem selv. Jeg har lest hele Bibelen – brukte ett år – og det anbefales varmt hvis du er nysgjerrig.

Hva tenker folk på under en dåp, tro?
Et barn på under ett år husker jo ingenting av sitt første besøk i Guds hus. Det er foreldrene som velger for barnet.
Når siste åndedraget har forlatt oss, er det for sent å velge. Da blir det sagt minneord om oss – og de ordene preges av hvordan vi har levd.

Alt i mellom dåp og begravelse– det er livet.
Fullt av valg, hver dag. Vil du lyve eller snakke sant? Hjelpe eller se en annen vei? Baksnakke eller velsigne? Slå eller klemme?

Med Jesus i hjertet blir det lettere å velge det gode.
Ikke fordi vi blir perfekte – men fordi vi blir forandret.

Så, la meg spørre deg:
Når sa du sist “Gud velsigne deg” til noen?