Uret på veggen

Jeg har et veggur som slår hver hele og halve time.

Ikke digitalt. Ikke stille. Det sier ifra. Midt i en tanke, midt i en middag, minner det meg om at tiden går – enten jeg legger merke til det eller ikke.

To ganger i uken trekker jeg det opp. Et lite, fysisk ritual i en verden hvor alt annet ordner seg selv. Telefonen henter tiden fra en satellitt uten at jeg løfter en finger. Uret mitt derimot krever noe av meg – litt oppmerksomhet, litt omsorg. En påminnelse om at noen faktisk må holde det i gang.

Det fikk meg til å tenke på selve tiden vi lever etter. De færreste av oss tenker over at klokkeslettet ikke alltid har vært det samme overalt. Før satte hver by klokken etter sola. Da sola sto høyest på himmelen, var det middag – uansett hva nabobyen mente.

Så kom jernbanen. I 1883 innførte de amerikanske jernbaneselskapene standardiserte tidssoner for at togene skulle gå etter en felles klokke. Etter hvert ble dette grunnlaget for dagens tidssoner over store deler av verden. Vi har med andre ord innrettet livene våre etter et system som først og fremst ble laget for at tog skulle komme fram til riktig tid.

Kanskje er det derfor jeg er så glad i uret mitt. Det er ikke bare et instrument som måler tid. Det er noe jeg tar vare på. Noe som minner meg om at tiden ikke bare er noe som passerer – den er også noe vi forholder oss til.

To ganger i uken står jeg der med nøkkelen i hånden og vrir opp en fjær. Det tar under ett minutt. Men akkurat da føles tiden litt mindre abstrakt. Den får en lyd. En rytme. Et lite øyeblikk av nærvær.