Skjegglav

– gratis medisin i skogen

Og hvorfor lærte vi aldri dette på skolen?

I dag ligger skjegglav luftig og akkurat passe varmt til tørk hjemme hos meg. Plukket med nysgjerrighet da jeg gikk min faste lørdagstur på øya. Skjegglav trenger å tørke sakte. Ikke for pynt – men for bruk.

Og mens den ligger der, gulgrønn og stille som fra en eventyrskog, kommer spørsmålet snikende:

Hvordan kan det ha seg at jeg – som snart er 64 år, som elsket skolen, som elsket naturfag og historie – ikke kan huske at vi noen gang lærte om medisin som kan plukkes gratis i skogen?

Vi lærte mye.

Om fotosyntese. Om istider. Om hvor vanvittig fort vi spinner i et uendelig univers. Om The Big Bang og at vi stammer fra en amøbe... Om planter – ja, men mest som navn i en bok. Ikke som noe du kan bruke.

Skjegglav lærte vi ikke om – det ville jeg garantert ha husket!

At den inneholder et naturlig antibakterielt stoff. At den ble brukt til sår, infeksjoner og betennelser. At den var en del av både klostertradisjon, folkemedisin og samisk kunnskap.

Vi lærte heller ikke at kunnskap kan gå tapt.

Kunnskap som ikke ga profitt

Skjegglav vokser sakte. Den kan ikke patenteres. Den selges ikke i pilleform med fargerik pakning.

Den bare… er der. Gratis. For den som ser.

Kanskje er det derfor den forsvant ut av undervisningen – ikke med et vedtak, men med taushet.

Fra nødvendighet til kuriositet

For våre besteforeldre var dette ikke alternativt. Det var nødvendig.

Når det ikke fantes apotek på hvert hjørne, lærte man:

-hva som stanset infeksjon

-hva som lindret smerte

-hva som kunne redde liv

Ikke fordi det var romantisk, men fordi det var livsnødvendig.

I dag kaller vi det "folkemedisin". Som om det var noe litt søtt, litt naivt.

Men det var jo det som bar folk gjennom århundrer.

Kanskje er det ikke hukommelsen min som svikter

Kanskje lærte vi det faktisk aldri.

Kanskje skolen gradvis sluttet å formidle kunnskap som gjorde mennesker:

• -mer selvhjulpne

• -mindre avhengige

• -mer forbundet med naturen

Noen har bestemt hva som skal stå i skolebøkene. Noen har valgt hvilke temaer som bare skal fases ut. Systemene har endret seg. Prioriteringene har endret seg. Medisin er blitt industri.

Men skogen endret seg ikke.

En stille påminnelse

Skjegglaven tørker. Som den har gjort i hundrevis av år før min tid.

Den roper ikke. Den markedsfører seg ikke. Den bare venter på at noen skal huske.

Kanskje er det det denne tiden ber oss om: Bruk briller når du ser på moderne kunnskap – og vær nysgjerrig på alt som ikke har kommet med i dagens bøker.

For det finnes fortsatt medisin i skogen. Gratis. Lovlig. Tilgjengelig.

Spørsmålet er ikke hvorfor den er der.

Spørsmålet er hvorfor vi sluttet å lære om den.