Selger du gratisepler hver dag?
Denne høsten har jeg vært epledama.
To bugnende epletrær har gitt meg en overflod av ekstra fine epler, helt fri for mark. Jeg har plukket og plukket, og hver dag i flere uker har jeg tatt med meg en pose i båten på vei til jobb.
Det har blitt en aldri så liten eple-delings-runde.
Jeg har stoppet ved båter, parkbenker og bryggekanter. Jeg har vært innom butikker, regnskapskontor, prestekontor og venteværelset hos legen. Kaffegjengen utenfor Geheb har fått tilbud, familie og venner har fått hele poser og ganske mange fremmede har blitt møtt med et enkelt spørsmål: «Vil du ha et eple?»
Så lite skal det noen ganger til for å komme i snakk med noen.
Den aller største opplevelsen var likevel da jeg møtte en hel barnehage på tur i gågata. Jeg var sjeleglad for at jeg hadde minst 25 epler i posen. Tenk om det ikke hadde vært nok til alle!
En liten gutt så på meg med kulerunde øyne og spurte: «Selger du gratisepler hver dag?»
Det spørsmålet har jeg kost meg med siden. Gratisepler! Ja, det var jo akkurat det jeg hadde. Og akkurat den dagen hadde jeg nok.
Hva gir det å gi?
«Den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad», heter det. Denne høsten har jeg fått en helt konkret mulighet til å erfare nettopp det.
Eplene har gitt meg smil, små samtaler og hyggelige møter med mennesker jeg ellers bare ville gått forbi. Jeg har kommet på jobb med en lettere pose og i godt humør.
Det er jo verdt å tenke litt over. Jeg går hjemmefra med noe jeg har mer enn nok av, deler det ut, og føler at jeg selv har fått noe.
Under podkastepisode #181 «Epledama», kom denne koselige kommentaren:
«Koser meg med deg på din eple-delings-runde!»
Da ble jeg glad en gang til. Det viser seg at man ikke engang trenger å få et eple for å ha glede av utdelingen.
Hva koster det?
Eplene hadde jeg allerede. Men det tar litt ekstra tid å plukke dem, bære dem med seg og stoppe underveis. Jeg må gå bort til noen jeg ikke kjenner, og spørre. Kanskje avbryter jeg en samtale. Kanskje vil de ikke ha.
To har takket nei i løpet av disse ukene. Det må det selvfølgelig være rom for. Alle har ikke lyst på et eple, og ingen skylder meg et ja.
Men kanskje er nettopp tanken på et nei nok til at vi noen ganger lar være å spørre? Vi vil ikke trenge oss på. Vi har det travelt. Vi tenker at det kanskje blir litt rart.
Og så går vi videre med hele posen.
Jeg har i alle fall oppdaget at det er verdt å stoppe. De få minuttene jeg har brukt, har gjort min egen start på dagen god. En tom eplepose har blitt bevise på glede.
Når vi har noe til overs
Jeg synes det er fint å tenke på hva vi kan dele når vi har muligheten. Denne høsten var det epler for min del. En annen gang kan det være tid, noe vi kan hjelpe med, eller en plass rundt bordet.
Vi trenger ikke alltid gjøre så mye ut av det. Det går an å begynne med det vi har, og menneskene vi møter.
Jeg kunne ikke spist alle disse eplene selv. Og det ville vært synd om de ble liggende på bakken, mens jeg hastet forbi noen som gjerne ville hatt ett.
Nå har de i stedet blitt til små møter jeg kommer til å huske. Særlig en barnehage på tur og en liten gutt som lurte på om gratisepler var noe han kunne regne med hver dag.
Har du litt overflod av noe, kan jeg varmt anbefale å dele. Ta deg tid til å spørre.
Det kan bli en veldig god start på dagen. For dere begge.
