Sand i skoa eller fot i hose

Jeg bor på en øy. For å komme til fastlandet må jeg i båt. Og for at båten skal gå, må den ha bensin.

Tidligere var det enkelt: jeg bar bensinkanna i land, fylte den på stasjonen, betalte kontant, bar den tilbake og var ferdig med det.

Nå kan jeg ikke lenger kjøpe bensin med kontanter i Lillesand.

Det er ikke fordi det er vanskelig å ta imot kontanter. Det er ikke fordi det er dyrt. Det er fordi noen har bestemt at det skal være sømløst. Og sømløst betyr digitalt. Og digitalt betyr registrert.

Så nå må jeg ha kort. Eller app. Eller BankID. Og telefon med batteri. Og dekning. Og en konto som fungerer. Og ingen tekniske feil. Og ikke ha gjort noe som gjør at noen skrur av tilgangen min.

Det kalles «fot i hose» – alt på ett sted, så utrolig enkelt når det fungerer, og fullstendig umulig når det ikke gjør det.

Når enkelt betyr sårbart

Problemet er ikke at digitale løsninger er dårlige. Problemet er at de blir påtvunget.

Når kontanter forsvinner «fordi ingen bruker dem», kommer de aldri tilbake. Og alle skjønner det. Men ingen sier det høyt. Det er som å fjerne trappa i et bygg med mange etasjer fordi det er heis der.

Det som presenteres som fremskritt – «mer effektivt, tryggere, enklere» – er også noe annet: mer kontrollert, mer registrert, mer avhengig.

Når alt går gjennom ett system, bestemmer systemet hvem som får delta. Ikke deg. Ikke loven. Systemet.

Og når systemet sier nei – enten det er en teknisk feil, en frossen konto, eller en beslutning du ikke engang får vite om – står du der uten bensin til båten.

Sand i skoa

Jeg liker at ting er litt tungvint.

Ikke fordi jeg er gammeldags eller sta, men fordi tungvint ofte betyr selvstendig.

Når jeg bærer bensinkanna, er jeg ikke avhengig av at telefonen har batteri. Når jeg betaler kontant, etterlater jeg meg ingen digitale fotspor. Når jeg reparerer i stedet for å bytte, trenger jeg ikke app for å eie tingene mine.

Det er sand i skoa. Det er friksjon. Det er motstand. Det er å beholde muligheten til å si nei.

Hva skjer når alt er digitalt?

Tenk deg at alt du gjør går gjennom én identitet. Én innlogging. Én profil.

Du handler – registrert. Du reiser – registrert. Du betaler regninger – registrert. Du logger inn hos legen, på biblioteket, hos NAV, i banken – alt knyttet sammen, alt sporet, alt lagret.

Og en dag fungerer det ikke. Kanskje er det en feil. Kanskje "nettet er nede". Kanskje har noen bestemt at akkurat du ikke skal få tilgang akkurat nå.

Da har du ingen reserve. Ingen plan B. Ingen kontanter. Ingen analoge alternativer. Plutselig er det ikke så sømløst lenger.

Derfor velger jeg sand

Jeg bruker kontanter når jeg kan – ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan. Så lenge det fortsatt er mulig.

Jeg eier ting som kan repareres. Jeg holder noen ting utenfor appen. Jeg lærer meg praktiske ferdigheter som ikke krever strøm eller nettverk.

Ikke fordi jeg tror systemet vil kollapse i morgen. Men fordi jeg vet at frihet handler om å ha valg. Og valg forsvinner stille. Ikke med tvang. Bare med bekvemmelighet.

«Ingen bruker jo kontanter lenger.»

Jo. Noen gjør det. Og når de slutter, forsvinner kontantene og kommer aldri tilbake.

Så hva kan vi gjøre?

Bruk kontanter. Ikke alltid. Bare noen ganger. Det holder systemet åpent.

Si nei til kundeklubber hvis du ikke trenger dem. Du trenger ikke poeng for å vite hvem du er.

Velg ting som varer. Ting som kan repareres. Ting som ikke krever app for å fungere.

Lær noe med hendene. Hage, matlaging, søm, snekring. Det som er analogt kan ikke skrus av av noen andre enn deg.

Og behold humoren. Ikke bli redd. Bare vær våken.

Når noen sier: «Dette gjør vi for å hjelpe deg» – still det rolige voksenspørsmålet: «Hvem tjener mest på dette?»

Fremtiden trenger ikke være gjennomsiktig for å være god. Den kan være fri.

Og frihet tåler godt litt sand i skoa – da kjenner du at du lever!