Når merkelappen erstatter samtalen

Jeg er født i 1962. Jeg har drevet enkeltmannsforetak på 80-tallet med kassakreditt til over 20 prosent rente. Jeg har opplevd at oljen ikke tok slutt før år 2000, og jeg har overlevd store hull i ozonlaget. Jeg har vært gift med en kvinne. ..og med en mann. Jeg var skeptisk til vaksinepresset. Jeg synes en hel måned med Pride blir litt mye.

Og ifølge kommentarfeltene på Facebook er jeg derfor både konspirasjonsteoretiker, antivakser og homofob.

Greit nok.

La oss snakke litt om det.

Da vi fortsatt møttes ansikt til ansikt

På 80-tallet hadde vi en uskreven regel på fest: Hold deg unna politikk og religion. Ikke fordi temaene var forbudte, men fordi vi visste at det kunne bli hett, og vi skulle tross alt gå hjem som venner.

Likevel havnet vi iblant i heftige diskusjoner. Forskjellen var at vi satt ansikt til ansikt. Vi så hverandre i øynene. Vi hørte stemmen til den vi var uenig med. Vi så smilet, usikkerheten og reaksjonene. Selv når temperaturen steg, visste vi at det satt et menneske på den andre siden av argumentet. Den menneskelige friksjonen tvang oss til å lytte litt mer og forenkle litt mindre.

Jeg savner den.

Tastaturet som skjold

I dag foregår mange av de vanskeligste samtalene gjennom en skjerm. Vi slipper å se hverandre i øynene. Vi slipper å høre stemmen som skjelver litt når noen forteller noe personlig. Vi slipper den pinlige stillheten som kan oppstå når vi har gått for langt.

Kanskje er det derfor det er blitt så lett å sette merkelapper på mennesker.

I stedet for å svare på det som faktisk blir sagt, klassifiserer vi avsenderen. Konspihue. Putinelsker. Antivakser. Homofob.

Merkelappen gjør to ting samtidig. Den avslutter diskusjonen, og den plasserer personen utenfor det akseptable. Når det først har skjedd, trenger man ikke lenger å forholde seg til argumentene.

Når erfaring ikke teller

Noe av det som gjør meg mest oppgitt, er hvor raskt erfaring kan bli avfeid.

Jeg vet hva det vil si å elske en kvinne. Jeg vet hva det vil si å elske en mann. Jeg vet hva det vil si å leve et liv som ikke passer inn i ferdige bokser.

Når jeg sier at jeg synes en hel måned med Pride blir mye, sier jeg det ikke av hat. Jeg sier det som et menneske med erfaringer som har formet livet mitt. Likevel opplever jeg ofte at erfaringen ikke teller. I stedet blir jeg fortalt hva jeg egentlig mener, hva jeg egentlig føler, og hvorfor jeg egentlig sier det jeg sier.

Det er en underlig form for samtale.

For ekte samtaler krever noe annet. De krever nysgjerrighet. Og de krever ydmykhet. Den typen ydmykhet som erkjenner at ingen av oss ser hele bildet alene.

Når stillheten blir tryggest

Den belgiske professoren Mattias Desmet har skrevet om hvordan mennesker kan begynne å tie når kostnaden ved å si noe blir høy nok. Det er en tanke som har festet seg hos meg.

Ikke fordi én enkelt stemme redder verden, men fordi et samfunn der stadig flere velger stillheten av frykt for latterliggjøring, utfrysing eller merkelapper, mister noe viktig på veien.

Jeg kjenner fristelsen selv. Jeg driver nettbutikk. Kundene mine finnes på Facebook. Jeg vet godt at det kan koste å mene noe høyt. Noen ganger har jeg mest lyst til å hoppe av hele diskusjonen.

Men så tenker jeg at dersom alle som er usikre, nyanserte eller ettertenksomme trekker seg tilbake, blir det ofte de skråsikre stemmene som står igjen. Og det tror jeg ikke gagner noen.

Hvorfor jeg ikke bare tier stille

Jeg fortsetter ikke fordi jeg er spesielt modig. Og slett ikke fordi jeg liker konflikt. Jeg fortsetter fordi jeg ønsker å kunne se tilbake om ti år og vite at jeg sa det jeg mente. At jeg forsøkte å være ærlig. At jeg ikke lot frykten for reaksjoner bestemme alt jeg skulle si.

Det betyr ikke at jeg alltid har rett. Det betyr heller ikke at andre må være enige med meg. Men jeg tror fortsatt at mennesker er større enn merkelappene sine. Jeg tror fortsatt at uenighet kan håndteres uten demonisering. Og jeg tror fortsatt at det finnes en forskjell mellom diplomati og feighet.

Jeg ønsker å leve i et samfunn der mennesker kan være uenige om vanskelige spørsmål uten å bli stemplet eller mistenkeliggjort. Jeg prøver å praktisere kjærlighet i det jeg formidler, samtidig som jeg hedrer retten til å ha mine egne meninger.

Og hvis du som leser dette kjenner deg igjen – hvis du også har opplevd å bli redusert til en merkelapp i stedet for å bli møtt som et menneske – så skal du vite én ting:

Du er ikke alene.

Ikke gi deg.