Når er isen for tykk?
Jeg kjørte inn i is. Tykkere og tykkere.
Fem til seks centimeter til slutt. Ikke mulig å stoppe – da ville jeg stått fast. Ikke mulig å snu. Bare én vei: Fremover. Jeg ga så mye gass som jeg turde. Kom til kai ved Verven. Ganske sjelven, men både jeg og båten var like hel.
De som er glad i meg sier det ofte: Pass på at du er trygg. Godt ment. Kjærlig. Men det har fått meg til å tenke.
Kan man egentlig vite at man er trygg? Nei. Aldri helt. Jeg sjekket ikke is-forholdene i havna fordi det var åpent hav ute ved øya. Jeg antok. Og antagelser er det vi lever på – hver eneste dag. Vi antar at veien er trygg. At flyet lander. At hjertet slår i morgen. Trygghet er en illusjon vi trenger for å fungere. Men noen ganger brister den. Og da viser det seg hva vi er laget av.
Er denne båtturen en parallell til livet?
Ja, absolutt. Livet er ikke en rett linje fra A til B. Det er is du ikke så komme. Valg du må ta når det allerede er for sent å snu. Og noen ganger er det tryggeste valget ikke å stoppe. Det er å gi gass. Fordi momentum er alt. Fordi å stå stille midt i isen er farligere enn å kjøre videre. Kanskje i motsetning til når man råker ut for en snøstorm på vidda, da gjelder fjellvettregelen: Grav deg ned i tide, det er ingen skam å snu!
Er det tryggeste stedet under dyna?
Kanskje. Men hva slags liv er det? Under dyna er trygt. Men det er også stille og kjedelig med tiden. Stivnet. Uten bevegelse. Jeg valgte båten. Jeg valgte øya. Jeg valgte å leve et liv der jeg må kjøre gjennom is noen ganger. Og ja – det er risikabelt. Men alternativet? Å aldri ta sjansen? Det er også en risiko. En annen slags.
Hva med å ta forholderegler Trine? Jeg kunne sjekket med noen på land. Sant. Men jeg gjorde det ikke – fordi jeg antok det var trygt. Vi kan ikke alltid forutse alt. Og hvis vi prøver – hvis vi planlegger og dobbeltsjekker og aldri gir oss før alt er hundre prosent sikkert – da kan det være at vi blir på stedet og aldri kommer noen vei. Forholdsregler er kloke. Men de garanterer ingenting.
Var det dumt eller modig? Begge deler. Dumt? Ja – i ettertid. Jeg burde sjekket. Modig? Ja – i øyeblikket. Jeg ga gass når alternativet var å bli sittende fast. Og det er poenget: Livet krever begge deler. Klokskap og mot. Forholdsregler og villighet til å gi gass når det gjelder. Det perfekte er ikke å aldri gjøre feil. Det er å gjøre det beste ut av situasjonen når du er midt i isen.
Hva gjorde jeg riktig? Jeg ga ikke opp. Jeg stolte på meg selv og litt på min bror som har sagt i tre år nå: Det får du til Trine! Han har også sagt at: Det er bare å kjøre! . Jeg visste at båten tåler mye – men den er nesten like gammel som meg... og den er bare 13 fot og midt i øyeblikket hadde jeg ingen anelse om nettopp dette var å gå over grensen. Og jeg kom til kai ved Verven, Kystkultursentet i Lillesand, der noen av de store båtene ligger. Jeg tenkte umiddelbart at her er det hjelp å få når jeg skal tilbake i ettermiddag. Da kan de store kjøre opp litt råk. Jeg har jo telefonnummeret til Skjærgårdstjenesten så klart. Men så er det vinterferie, og skipperen svarte at: Beklager jeg er i Danmark! Jeg kom meg på kontoret og hadde et viktig møte, men isen lå akkurat like tykk på ettermiddagen og jeg måtte bare glemme å komme meg over til Simba og surdeigsstarteren som stod på kjøkkenbenken. Det ble en natt på land, før varmegrader, vind og noen båter, litt større enn min, kjøret opp råk på lørdagen og fikk isen til å trekke til havs.
Hva lærte jeg?
Sjekk is-forholdene neste gang, jeg ringer til Sjøbua eller Fiskebrygga og får en liten statusrapport før jeg suser over fjorden. Men hvis du havner midt i det – gi gass. Trygghet er relativ. Livet er risiko. De som elsker deg vil alltid si pass på – og de mener det godt. Men du kan ikke leve for å være trygg. Du må leve for å leve.
Så ja – jeg kjørte gjennom fem til seks centimeter is i en liten båt. Var det smart? Nei. Var det modig? Ja. Ville jeg gjort det igjen? Helst ikke. Men jeg hadde stor tro på meg selv og skikkelig motivasjon på grunn av et viktig møte. Jeg lot meg lure av at isen var borte rett ved meg og la i vei med redningsvesten på, jernriva klar til å dytte på små isflak og godt humør!
Livet er ikke under dyna. Livet er der ute – med is og usikkerhet og valg du må ta. Jeg er en stor tilhenger av sunn fornuft og jeg ber om at Gud gir meg englevakt i båten hver dag. Dette er vinter nummer tre og den er helt ulik de to andre, jeg lærer noe nytt hele tiden og blir bedre og bedre på å navigere trygt.
Dette er akkurat det jeg skal snakke om på webinaret 9. mars: Å våge. Å være modig. Å gjøre det beste ut av situasjonen – selv når du ikke vet utfallet.
