Lars Mytting på besøk

— eller hvordan jeg stengte støyen ute

Det siste døgnet — eller egentlig hele uken — har jeg vært litt fraværende fra verden.

Ikke fordi noe er galt, men fordi jeg har vært et helt annet sted. I Gudbrandsdalen. I fortiden. I menneskers liv som på mange måter ligner våre egne.

Jeg har sittet i gyngestolen og lyttet.

Først til Søsterklokkene, nå til Hekneveven. Og det føles nesten som å ha hatt besøk. Som om Lars sitter ved kjøkkenbordet og forteller om mennesker som levde før oss — men som likevel ikke er så forskjellige fra oss.

Det er noe underlig trøstende ved det.

For jo mer jeg lytter, desto tydeligere blir det:

Verden er ikke så ny som vi tror.

For 150 år siden fantes også: maktsyke storbønder og kuede husmenn, katastrofer og uår, drømmer om et bedre liv, tro og overtro side om side, og følelser det var vanskelig å snakke om.

Menneskene strevde med de samme tingene som vi strever med nå — bare med andre klær, andre redskaper og andre ord.

Det gir perspektiv.

Når vi leser historie i lærebøker, kan det virke som om verden stadig går inn i nye epoker.

Men når vi lytter til gode fortellinger om vanlige mennesker, oppdager vi noe annet:

Menneskelivet er forbausende likt gjennom tidene.

Sorg er sorg. Håp er håp. Kjærlighet er kjærlighet.

Og lengselen etter et bedre liv går aldri av moten.

Det er kanskje derfor disse historiene virker så sterkt.

De minner oss om at vi står i en lang rekke av mennesker som har levd før oss — og som også prøvde å forstå livet så godt de kunne.

Ingen hadde alle svarene da heller.

Ingen levde perfekte liv.

Men de levde. De strevde. De håpet.

Akkurat som oss.

Og så er det noe med stemmen.

Lars Mytting leser selv, og det gjør hele forskjellen. Dialekten er fantastisk og roen i stemmen. Ingen hastverk. Bare en fortelling som får lov til å folde seg ut i sitt eget tempo.

Det er godt å ha ham på besøk.

I en tid der verden kan føles urolig og høylytt, er det en gave å kunne sette seg i en gyngestol, lukke øynene litt — og høre noen fortelle om livet slik det alltid har vært.

Ikke nyheter som skaper angst.

Ikke algoritmer som krever oppmerksomhet.

Ikke stemmer som roper om hva du burde mene, kjøpe, eller være redd for.

Bare en stemme som forteller.

Om mennesker. Om liv. Om tid som går.

Det er mer enn underholdning. Det er hvile.

Og kanskje er det akkurat det vi trenger nå:

Å minne oss selv på at livet alltid har vært både vanskelig og vakkert.

At vi ikke er alene i det vi føler.

At historien er lang — og vi er en del av den.

Lars Mytting har vært på besøk denne uken.

Og jeg er takknemlig for det.

Neste uke kommer han tilbake.

Da skal vi snakke om Skråpå-natta. Jeg har ristet fellen i gyngestolen og båret inn ved.

Det blir godt å ha ham her igjen.