Drøm møter virkelighet
Drøm møter virkelighet
Det var en gang på 70-tallet. Bonytt lå i stua og vi hadde tryglet mamma om å ha juleverksted, sånn som i bladet. Vi var fire unger med én sløv saks og én limstift.
I bladet så juleverkstedet så enkelt ut: Fire glade barn rundt et kjøkkenbord dekket med glitter, silkepapir og kreativitet. Moren smilte oppmuntrende mens ungene – helt uten krangling – laget perfekte julestjerner og englekjeder som kunne henges rett i redaksjonens eget julemagasin.
Rundt vårt kjøkkenbord var det mer... intens forhandling. Om saksen. Om limstiften som var nesten tom og derfor måtte brukes strategisk. Om hvem som hadde klippet skjevt. Om hvem som skulle få siste rest av det fineste båndet og frustrasjonen over å ikke ha nok krepp papir.
Bonytt viste oss drømmen. Vi levde virkeligheten.
Instagram tok over stafettpinnen
I dag eksisterer Bonytt fortsatt – bladet ble grunnlagt i 1941 og kommer ut 14 ganger i året. Men la oss være ærlige: Instagram har overtatt jobben som drømmeleverandør. TikTok. Pinterest. YouTube. Alle fylt til randen med mennesker som får alt til å se uanstrengt ut.
Der sitter de i sine nydelig opplyste kjøkken (alltid perfekt lys!) og lager advent-ting som ser ut som de hører hjemme i en butikk. Eller fuglemat-kongler så vakre at fuglene nesten ikke tør å spise av dem.
Og der sitter jeg. 63 år gammel. Alene på øya. Med 63 store kongler og en plan.
Kongene av kongler (eller: hvordan det IKKE gikk)
Planen var storslått: 63 kongler skulle bli fylt med nøtter, frø og fett, og deretter henges som vakre, næringsrike smykker i epletreet. Mine fugler – som jeg elsker høyt – skulle få luksus hele vinteren. Og det skulle se fantastisk ut.
Jeg startet med stor entusiasme. Første kongle: fett mellom konglebladene. Andre kongle: mer fett. Tredje kongle: hvorfor er dette så vanskelig? Fjerde kongle: dette går sakte. Femte kongle: dette går veldig sakte. Sjette kongle: kanskje jeg må tenke nytt her.
Ved kongle nummer åtte hadde jeg innsett det: Dette blir ikke som på bildet inni hodet mitt.
Strategiendring (les: gi opp originalplanen)
Så jeg gjorde det alle gjør når drømmen krasjer med virkeligheten: Jeg improviserte.
Alt det gode – solsikkekjerner, nøtter, frø, rosiner, eplebiter – ble blandet i en stor gryte med delfiafett og smult. Jeg fant fram åtte pappbeger. Satte snor i toppen. Fylte dem med den varme blandingen og satte dem rett i kjøleskapet hvor de befinner seg for øyeblikket.
Ikke like lekkert som konglene skulle bli. Men gjennomførbart. Og det viktigste: fullført.
Det var søl. Det var rot. Det var masse oppvask etterpå. Jeg filmet det hele – fordi hvis noen skal bli inspirert av dette, må de få se at det ikke alltid går som planlagt.
Poenget med det hele
Her er sannheten som ikke passer i et Bonytt-oppslag eller en perfekt Instagram-reel:
Det blir sjelden som på bildet.
Og det er helt greit.
Mine fugler kommer til å elske pappbegeret med fetblanding like høyt som de ville elsket den perfekte konglen. De bryr seg ikke om estetikk. De bryr seg om mat.
Jeg kunne ha kjent på nederlag. Kunne ha sammenlignet meg med alle de som får konglene til å bli vakre. Kunne ha tenkt at jeg ikke er flink nok, kreativ nok, tålmodig nok.
Men istedenfor valgte jeg å la opplevelsen få lov til å bare være sin egen. Litt kaotisk. Litt annerledes enn planen. Men fullført. Og full av kjærlighet til fuglene mine.
Velkommen til det nye wilhelminesuniverse.com
Dette er den første bloggen på min nye plattform. (Alle de tidligere innleggene finner du også.) Og det føles riktig å starte her, med en historie om at ting ikke alltid blir som man planlegger.
Wilhelmines univers har alltid handlet om ærlighet. Om å vise at livet – enten det er på 70-tallet med én limstift mellom fire unger, eller i dag på en øy med 63 kongler og en ambisiøs plan – sjelden følger manus.
Mamma hadde Bonytt. Vi har Instagram. Men virkeligheten? Den er fortsatt den samme: litt rotete, ofte uforutsigbar, noen ganger mislykket, men alltid verdt innsatsen.
Og nå har jeg åtte pappbeger med fuglemat som bevis.
Stor respekt til alle som får det til å se lett ut. Men enda større respekt til alle som prøver, feiler, justerer kursen og fullfører likevel.
Fuglene mine fortjener den respekten. Og det gjør du også.