Jeg vurderer å bytte PC for stillhetens skyld

Jeg sitter hjemme på øya med laptopen foran meg.

På veggen henger det gamle vegguret og tikker. Det gjør det hele dagen, og hver hele og halve time slår det og minner meg på at tiden både går og kommer.Jeg liker lydene her ute. Jeg har ikke TV, men det er sjelden helt stille i huset likevel. Den gamle Tandberg-radioen suser litt når jeg innimellom leter meg frem til Radio L. Det knitrer fra bålet i peisen, vinden uler rundt hushjørnene og Simba maler når han ligger i nærheten. Det er lyder jeg liker.

Vifta på laptopen er ikke en av dem.

Jeg er 64 år og har aldri eid et eneste Apple-produkt. Ikke en iPhone og ikke en Mac. Jeg har vært trofast mot Samsung og PC hele mitt digitale liv og har egentlig ikke hatt noen planer om å bytte side. Så foreslo Anders at jeg skulle vurdere Mac. Jeg var skeptisk. Jeg vet hvor ting ligger på en PC, hendene vet nesten hva de skal gjøre av seg selv, og jeg har mer enn nok å lære uten å begynne helt på nytt. Men så fikk jeg vite at MacBook Air er vifteløs. Det var overraskende effektivt.

For jo mer jeg har tenkt på det, desto mer fornuftig virker egentlig hele ideen. Jeg jobber på kontoret i Kristiansand, i studioet i Lillesand og hjemme på øya. I stedet for flere maskiner kunne jeg hatt én god bærbar som ble med meg, og store skjermer stående der jeg jobber. Jeg har også lært at skjermen kan tilpasse seg lyset rundt meg og gjøres varmere om kvelden. Små ting, kanskje, men ting jeg setter mer pris på enn jeg gjorde før.

Og så lærte jeg noe annet i dag som nesten var enda viktigere. Jeg har alltid tenkt på datamaskinen som stedet der arbeidet mitt ligger. Men hvis jeg setter dette opp riktig, kan jeg heller tenke på den som døren inn til arbeidslivet mitt. Nettbutikken, kursene, dokumentene og det jeg arbeider med ligger ikke i selve maskinen, men lagres på nett og i skyen.

Det er en ganske beroligende tanke for en dame som må frakte datamaskinen med båt for å komme hjem. Skulle jeg en dag klare å miste den på sjøen – og vi skal vel ikke utelukke det – har jeg mistet en dyr Mac. Jeg har ikke mistet Kunstkolonialen og hele det digitale universet mitt. Med et godt system og skikkelig sikkerhetskopiering kan jeg skaffe en ny maskin, logge meg inn og åpne døren igjen.

Kanskje er det også noe som har forandret seg med alderen. Før ville jeg kanskje vært mest opptatt av alt en ny maskin kunne gjøre. Nå er jeg minst like opptatt av hva den ikke gjør. At den ikke durer, ikke tar oppmerksomhet og ikke trenger å gjøre så mye ut av seg.

Jeg trenger ikke flere lyder. Jeg har de lydene jeg vil ha. Vegguret som slår, Tandberg-radioen som suser, veden som knitrer, vinden som uler og Simba som maler.

Datamaskinen kan godt få holde munn.

Jeg har ikke kjøpt Mac ennå. Men jeg begynner å tro at det kan skje.