Jeg ble lurt

Jeg er 64 år. Søster til tre. Tante til fire. Grandtante til fem. Og denne sommeren blir jeg bestemor – ikke fordi jeg har egne barn, men fordi en stesønn som er så glad i meg at han og hans kjære har valgt å inkludere meg i det ordet.

Det har tatt lang tid å skrive denne setningen: Jeg ble lurt.

Ikke av én person. Ikke av én hendelse. Men av en hel fortelling jeg trodde blindt på.

Verden fortalte meg hvem jeg skulle være

Jeg leste romanene. Jeg så filmene. Jeg ble overøst av reklame som fortalte meg at frihet betydde å tenke på meg selv. At det å sette egne behov først ikke bare var greit – det var modig. Det var feminisme. Det var fremskritt. Jeg tok p-piller og tenkte ikke noe mer over det. Jeg lot meg sjokkere da noen sa de ville vente med sex til ekteskapet – hvem gjør det i vår tid?

Jeg valgte meg selv. Gang på gang.

Og ingen – ikke én film, ikke én roman, ikke én reklame – fortalte meg hva som ventet på den andre siden av de valgene.

Det ingen sa høyt

De snakket veldig lite om at fertiliteten har en tidsfrist. De fokuserte ikke på at «du har god tid» også har en utløpsdato. Ingen snakket om at jeg en dag ville sitte og se tilbake og tenke:

Jeg fikk aldri tatt tak i om jeg egentlig ville ha barn.

Jeg fikk bare inntrykk av at jeg hadde en uendelighet av tid og kunne få dem når bare alt lå til rette for det.

Det sitter langt inne å innrømme at jeg lot meg lure. For det betyr å innrømme at noe av det jeg trodde var frihet, kanskje ikke var hele sannheten. Vi er en generasjon kvinner som fikk beskjed om at vi kunne få alt. Det ble snakket mye om mulighetene, men langt mindre om begrensningene. Om biologien. Om tiden som går. Om at noen valg ikke kan tas om igjen senere. Og jeg er ikke alene om å ha havnet her.

Norge ligger i dag på rundt 1,4 barn per kvinne. Det bør ligge på 2,1 for at befolkningen skal opprettholde seg selv. Det er ikke bare en statistikk. Det er summen av millioner av individuelle valg – valg som ble tatt i en kultur som i mange år fortalte oss at barn kunne vente, og at vi selv kom først.

Hva jeg valgte i stedet

For noen år siden bestemte jeg meg for noe.

Jeg sluttet å lete etter nåla i høystakken – for det er omtrent det det er å finne en god mann i voksen alder. Jeg sluttet å forestille meg et liv som ikke ble mitt, og begynte å se ordentlig på det livet som faktisk er mitt.

Jeg er søster til tre. Tante til fire. Grandtante til fem. Og snart bestemor til ett.

Det er ikke en trøstepremie. Det er et valg. Et aktivt, bevisst valg om å bruke det jeg har og det jeg er til å gi noe videre til barna som vokser opp rundt meg. Sunne verdier. God historier. Nysgjerrighet. En voksen som ikke er redd for å si hva hun mener. Avlastning til slitne foreldre som gjerne tar imot hjelp fra en trygg tante.

Jeg er tilhenger av å ta valg. Ikke bare la humla suse og håpe på det beste.

Til deg som kjenner deg igjen

Kanskje du også har kjent på det. En uro du ikke helt har ordsatt. En tanke du har skjøvet unna fordi den ikke passer inn i historien du har fortalt om deg selv. Du trenger ikke være enig med meg. Men jeg tror vi trenger flere som tør å si det høyt: Det er lov å ha angret. Det er lov å ha latt seg lure. Og det er lov å si at ikke alle løfter fra den store frigjøringsfortellingen holdt det de lovet.

Det gjør deg ikke bakstreversk.

Det gjør deg ærlig.

Og ærlighet er det vi trenger mer av – ikke mindre.