For tredje gang
– og like spent
Snart er det tid for å sette poteter igjen.
Det er tredje året jeg gjør det, og jeg er like spent som første gang. Det er noe med å legge noe ned i jorden og bare vente – det er både enkelt og litt magisk.
I dag tok jeg frem de siste potetene fra fjorårets høst. Femten stykker, litt rynkete og med en plan om å bli til noe større. Nå ligger de på det kjøligste soverommet med lys fra vinduet og skal spire i fire uker. Korte, tykke, grønne spirer – det er det jeg vil ha.
I min lille potetåker er det plass til to rekker med cirka seks poteter i hver. Ikke akkurat stordrift, men det er mitt lille potethjørne og jeg elsker det.
I bunnen av furene legger jeg tang – det har jeg gjort siden første gang og det funker supert. I år har jeg også helt litt aske fra peisen over jorden. Kalium, kalsium og litt ekstra kjærlighet fra vinterkveldene.
Om fire uker går de i jorden. Så følger jeg spent med på én grønn spire, tolv grønne spirer, hypping og litt vanning. Gjødsel bruker jeg ikke – det testet jeg første året, og resultatet ble imponerende høyt potetris og ikke mye annet.
En dag i juli står jeg der med en spade og lurer på hva som gjemmer seg under. Én potet kan lett få 18–20 barn, og det er en fryd å grave dem frem. En av sommerens små gleder – og den koster ingenting.
Jeg lærer noe nytt hele tiden. Siste visdom: dryg så lenge som mulig før du tar opp alle potetene – de har det aller best i jorden utover høsten. Og når de først er tatt opp: ikke vask dem. Det korter holdbarheten. La jorden sitte og vask først når du skal bruke dem. Hjemmedyrkede, økologiske poteter – det smaker.
Har du en liten hage, en pallekarm eller bare litt plass på plenen og lyst til å prøve? Poteter er et perfekt sted å begynne. De er tålmodige, du får jord på fingrene – og det blir middag med andakt.
Her ser du de jeg har spart på siden i fjor. For å få greie på hvordan dette går følg meg på sosial medier!
