Fastelaven
– fra bolle til faste
I dag bakte jeg både fastelavensboller og usyret brød.
Det er en litt uvanlig kombinasjon, men egentlig ikke. Begge deler handler om det samme: overgang. Fra fest til ettertanke. Fra metthet til stillhet.
Fastelavens opprinnelse
Fastelaven har lenge vært en av de mest jordnære markeringene i kirkeåret. Før fastetiden begynte, spiste man godt. Ikke fordi fråtsing var målet, men fordi kroppen skulle forberedes på en roligere tid.
Fastelavensbollen var en del av dette — rik, myk og fylt med det beste man hadde. Den ble bakt med egg, melk og smør – ingredienser som ikke skulle brukes i de 40 dagene som fulgte.
Det var praktisk. Det var klokt. Og det var en markering: Nå begynner noe annet.
I dag laget jeg en surdeigsbolle med bringebærsyltetøy og vaniljekrem. Myk, søt og full av smak. En bolle som sier: Dette er godt. Dette er nok.
Ved siden av lå to små usyrede brød, stekt på takken. Enkle. Raske. Uten heveprosess.
En påminnelse om at brød kan være både fest og nødvendighet.
Usyret brød – en gammel praksis
I Bibelen finnes usyret brød flere steder. Under påsken spiste israelittene brød uten gjær – fordi de måtte forlate Egypt i all hast. Det var ikke tid til å vente på heving.
Det usyrede brødet ble et symbol på rask lydighet. På å gjøre det som må gjøres – uten å vente til alt er perfekt.
Og det står i sterk kontrast til surdeigsbrødet, som trenger tid, tålmodighet og omsorg.
Begge har sin plass.
Faste – ikke regel, men rom
I Bibelen er faste ikke først og fremst en regel, men en praksis som skaper rom.
Når kroppen får mindre, kan hjertet få mer plass. Det handler ikke om prestasjon, men om å vende seg mot Gud. Om å si: Jeg vil være mer oppmerksom. Jeg vil lytte bedre.
Jesus fastet i 40 dager før han begynte sin tjeneste. Ikke fordi han måtte, men fordi han søkte stillhet og klarhet før det store begynte.
Derfor planlegger jeg en faste på rett tidspunkt i fastetiden, ikke i 40 dager men i alle fall to. Ikke som et prosjekt, men som en pause. En måte å rydde litt i både kropp og tanker på.
Begge deler trengs.
Fastelaven minner meg om noe viktig:
Vi trenger både brødet som metter, og stillheten som følger etterpå.
Vi trenger både surdeigsbrødet som har fått tid til å heve – og det usyrede brødet som er klart med en gang.
Vi trenger både festen og fasten.
Noen ganger starter det med en bolle fylt med krem og syltetøy.
Andre ganger med et enkelt brød uten gjær, stekt raskt på en varm takke.
Og begge deler kan lære oss noe om å leve.
