Et lite liv i hånden

Jeg har matet den i hele vinter.

Den lille Blåmeisen – trofast, lett, nesten som et pust. Den har kommet og gått, dag etter dag. I kulde som biter, i mørke som varer lenge. Spist litt. Fløyet videre. Overlevd.

Og så, i går, lå den der. Under vinduet. Ikke tatt av Simba. Ikke av kulda. Men av noe så stille at vi knapt legger merke til det. Et lite stykke vindusglass.

Jeg tok den opp. Den var vektløs. Som om den allerede var på vei et annet sted. Nebbet – så lite. Beina – så tynne. Likevel hadde den båret et helt liv gjennom vinteren. Tjue minus. Vind. Mørke morgener. Den klarte alt det. Til og med en vårstorm. Men ikke dette.

Jeg fikk holde den et lite øyeblikk. Det var… stille. Nesten høytidelig. Som om jeg fikk låne noe som aldri egentlig hadde vært mitt å holde.

Vi snakker ofte om det som tar liv. Katter. Biler. Vindmøller. Men noen ganger er det det vi knapt ser. Et vindu. En refleksjon. En himmel som ikke var der.

Huset jeg bor i har gamle vinduer med sprosser. De aller minste vindusflatene. Og likevel.

Kanskje er det bare slik livet er. Sterkt og sårbart på én gang. At noe kan være så fullt av liv den ene dagen og ligge stille i hånden din den neste.

Jeg matet den gjennom vinteren. I går fikk jeg holde den. Det føles som en slags sirkel. En stille en.