50 år går fort!

Hvor fort 50 år går

Det er rart hvordan tid kan være både lydløs og rungende på én gang. For 50 år siden gikk jeg ut av klasse 6A på Fagertun skole. I dag sitter jeg med en kopp te og et smil som ikke helt vil gi seg, for vi har nettopp hatt klassetreff — femti år senere. Ansiktene var kjent på en ny måte, stemmene var som små tidsmaskiner, og minnene lå der, nesten urørte, som om de bare hadde ventet på at vi skulle komme tilbake og hente dem.

Det uventede som fant veien hjem

Midt i latter, klemmer og «husker du?» skjedde noe jeg aldri kunne forutse. Synnøve kom bort til meg med tre bøker i hendene. Frøken Detektiv. Nancy Drew. Min barndoms heltinne. Jeg kunne ikke for mitt bare liv huske at jeg hadde lånt dem bort, men inni hver bok sto det, i tydelig barneskrift: «Denne boken tilhører Trine Rønnevig.» Og slik kom de altså tilbake til meg — femti år etter at en jente i fletter med stor håndskrift og enda større eventyrlyst skrev navnet sitt på innsiden.

Jeg elsket Nancy Drew. Hun var modig, nysgjerrig, aldri helt innenfor det forventede. Kanskje var det nettopp derfor jeg skrev navnet mitt så bestemt. Som om jeg med håndskriften ville si: Jeg er her. Dette er mitt. Jeg tilhører også en historie.

Da og nå

På 70-tallet levde vi med bøker. Ikke skjermer. Ikke tastaturer. Fingrene våre bar blekk, ikke blålys. Vi bladde, vi streket under, vi brettet hjørner for å finne tilbake. Vi ventet på bibliotekdagen som på julaften. Å leve med bøker var å leve med langsom tid. En setning kunne bli med deg hele uken. Et kapittel kunne følge deg på skoleveien.

Var det bra? Et ubetinget og rungende JA. Ikke fordi alt var bedre før, men fordi noe var enklere. Lesing ga rom i hodet. Stillheten hadde ikke konkurrenter. Og når verden gikk litt fort, kunne du slå opp på en tilfeldig side og høre ditt eget tempo igjen.

Når tiden løper

Femti år høres langt ut når du står ved begynnelsen. Men dagene legger seg tett som små, stille bølger, og plutselig er du tilbake i gymsalen, lukten av garderoben og turnskoene og ser et helt liv speile seg i gamle klassebilder. Tiden går ikke nødvendigvis fortere, men den fylles tettere. Når dagene ligner hverandre, glir de sammen. Da blir minnene mer som øyer enn som kontinenter. Og enkelte ting — som tre Nancy Drew-bøker — blir fyrtårn som viser vei tilbake.

Hva består?

Det er noe jeg liker med at bøkene fant meg igjen. Det minner meg om at det vi setter navn på, tar vi vare på. Verdier, vennskap, språk. Den tydelige og gjenkjennelige håndskriften min fra barneskolen sier fortsatt: Jeg er her. Og jeg kjenner at det er sant.

Vår Frøken

Og midt i alle gjenkjennelige blikkene satt hun der: vår Frøken, Fru Kulia. Hun fylte hundre år i sommer! Vi satt rundt henne som om klassen aldri var blitt oppløst, og hun husket alt med en klarhet som fikk oss til å tie litt ekstra når hun snakket. Synet og balansen er ikke som for femti år siden, men minnene hennes sto som varder. Seks år var hun klasseforstander for oss. Seks år med tydelige rammer, varme krav og den bestemte roen som gjør at barn retter seg i ryggen. Hun så hver og en av oss akkurat slik vi trengte å bli sett. Da hun litt etter klokken 22 trakk seg tilbake, satt vi igjen med et stort, nytt spørsmål som murret mellom kaffekopper og latter: “Hvordan blir man hundre uten å bli dement?”

Mikroguide: Vaner som holder hjernen klar

• Bevegelse med puls

  Rask gange, svømming eller sykling helst hver dag. Blodgjennomstrømming er hjernemat, og litt pust i bakken gjør underverker.

• Lære noe nytt, lenge

  Velg noe som utfordrer deg over tid: nytt språk, instrument, sjakk. Dybdelæring bygger «kognitive muskler».

• Sosiale tråder

  Møter, telefoner, småprat i butikken. Samtaler er små hjernetrim-økter som også roer nervesystemet.

• Søvn som vane, ikke luksus

  Fast sengetid, kjølig rom, telefon ut av soverommet. Hjernen rydder og lagrer når du sover.

• Mat som hjernen elsker

  Omega 3, grønnsaker, bær, fullkorn, fisk, olivenolje og nøtter. Tenk farger på tallerkenen og vann i glasset.

• Skjerm med måte, natur i overmål

  Bytt noe scroll til dagslys og trær. 20 minutter ute kan gi mer klarhet enn 200 nye innlegg.

• Formål i hverdagen

  Gjør noe som betyr noe for noen. En liten oppgave du «må» gjøre, holder hjernen våken og motivert.

Kanskje er hemmeligheten ikke én oppskrift, men et liv i bevegelse: litt puls, litt nysgjerrighet, litt fellesskap — og den stille gleden over en god bok som finner veien hjem igjen.

Et blikk fremover

Hvordan de neste femti årene vil forme dagens tolvåringer, er nesten umulig å forestille seg. Verden deres er rask, rik og full av muligheter. Men pen håndskrift kommer de neppe til å ha. Kanskje vil de skrive navnet sitt med tommelavtrykk og ansiktsgjenkjenning. Kanskje vil de lese bøker som svarer dem tilbake. Likevel håper jeg de finner den langsomme tiden et sted. At de oppdager gleden ved en setning som blir igjen i kroppen. At de, midt i all teknologien, hører sin egen stemme klarere.

Tre bøker kom tilbake til meg på klassetreff, men det var mer enn papir som fant veien hjem. Det var en versjon av meg selv som fortsatt elsker mysterier, mot og nysgjerrighet. Og kanskje er det hele hemmeligheten med tid: at vi ikke holder den fast, men lar den gi oss tilbake det som betyr mest, når vi minst venter det.

Jeg kan ikke bremse femti år. Men jeg kan legge hånden på omslaget, lese navnet mitt på innsiden, og vite at historien, på et vis, fortsatt tilhører meg.

---